Kristoffer

Sommerbrev 2019

Sommeren 2016 fikk jeg forespørsel om å skrive et sommerbrev som skulle publiseres på www.krus.no. I år fikk jeg også denne forespørselen, hvor jeg skal fortelle om veien fra sommeren 2016 til i dag. Jeg skal skrive om hvordan denne perioden har vært, hva jeg har opplevd, hvordan jeg har utviklet meg og hva jeg sitter igjen med i dag.

Da jeg skrev forrige sommerbrev var jeg 1. års aspirant og hadde kommet en drøy måned inn i sommertjenesten ved praksisfengselet jeg skulle være ved i ett år. Det var en spennende periode i utdanningen, og jeg hadde dannet meg en del forventninger og inntrykk til det kommende praksisåret. Det var et år fylt med mye kunnskap, erfaringsdannelse og ikke minst en bekreftelse på at jeg hadde valgt et yrke jeg stortrivdes i. Praksisåret var et år blandet med både skoledager, eksamener, hospitering og praksis. Sammen med de andre aspirantene, veilederne og tilsatte ved fengselet fikk vi etter min mening praksisåret til å gå alt for fort. Plutselig stod vi i en ny posisjon hvor mange av oss skulle starte en ny sommertjeneste ved et nytt fengsel, før vi vendte snuten tilbake til KRUS.

Jeg, sammen med en god gjeng av andre aspiranter, fikk sommertjeneste ved landets nyeste fengsel; Indre Østfold fengsel, Eidsberg avdeling. Bare noen få dager før vi ankom anstalten, hadde de første innsatte hatt innrykk ved fengselet. Å være en del av noe så nytt, skulle vise seg å bli to måneder med mange spennende scenarier, hvor vi også hadde en stemme til å være med på å forme den nye strukturen og de nye rutinene ved fengselet. Dagene var fylt med alt fra store konflikter til latter. Å være ved et så nytt fengsel var ikke bare en forandring hos oss aspiranter, men også for fengselsbetjenter som hadde jobbet ved andre fengsler, og innsatte som hadde anlagt vaner ut fra rutiner ved andre anstalter. Denne sommertjenesten, som praksisåret vi akkurat hadde lagt bak oss, var over på et blunk. Det var først når sommertjenesten var ferdig, jeg fikk et pust i bakken og kunne se tilbake til de to forrige månedene. To måneder med mange utfordringer daglig, som igjen førte til mer erfaring og kunnskap jeg ikke kunne ha vært foruten. Jeg husker jeg tenkte «for et spennende og bra fengsel med gode, dyktige og omgjengelige tilsatte! Dit vil jeg tilbake igjen.». Det var også denne sommeren jeg fikk erfare hvor mye arbeid, tid, samarbeid og innspill det tar å stabilisere et godt, strukturert høysikkerhetsfengsel. Det er en prosess som ikke er gjort over noen få måneder, men man ser forandringene daglig.

Og plutselig var vi der igjen, på samme skole, i det samme auditoriet, som vi hadde startet vår første skoledag i januar 2016. Det var nå tid for siste innspurt av utdannelsen. Mange hadde fortalt meg i forkant at det siste semesteret er det mest hektiske, men også det som går fortest. Og jammen hadde de rett. Fire måneder med tre eksamener, en del andre oppgaver, en hospiteringstur til utlandet og x-antall fremføringer fylte hver eneste skoledag.  Den 29. november 2017 stod vi endelig med vitnemålet i hånden og pliktåret ventende på oss. Ut fra ønskelister vi skrev i begynnelsen av august, skulle vi plasseres rundt i hele landet. De fleste ble fornøyde med hvor de havnet for pliktåret, mens noen få ikke fikk de ønskene innfridd. Jeg selv skulle heldigvis tilbake til Indre Østfold fengsel, Eidsberg avdeling.

Pliktåret er et år hvor alle som har fullført utdannelsen må jobbe ved en gitt arbeidsplass. Noen i Friomsorgen, enda færre i KTT (Kriminalomsorgens transporttjeneste), men de aller fleste ved fengsler med ulikt sikkerhetsnivå. I løpet av pliktåret er det for mange et mål å få seg fast stilling. I nyere tid, preget av økonomi, har det blitt færre og færre stillinger til fengselsbetjenter, noe som også gjør arbeidsmarkedet konkurransepreget. Jeg fikk selv en gylden mulighet bare få uker etter jeg hadde startet pliktåret. Indre Østfold fengsel skulle få aspiranter i mars, og trengte derfor aspirantveiledere. Dette var en stilling jeg søkte på samme dag jeg fikk vitnemålet, var på intervju to uker etter jeg kom til fengselet, og fikk tilbud om stillingen uka etter. Det å være aspirantveileder har for meg vært en rolle jeg ønsket sterkt å prøve ut, allerede fra tidlig oppstart på KRUS. Bakgrunnen for dette ønsket, var trygghet min veileder på KRUS i første semester ga meg. Hvordan hun brukte sin kunnskap, menneskelige verdier og egenskaper, og engasjement til å veilede meg til å finne min rolle innenfor hva det innebærer å være fengselsbetjent. Det var hvordan hun tok rollen som veileder, som gjorde at jeg også ønsket å dele det jeg satt med, bidra til å fremme kunnskap, veilede andre i rollen som fengselsbetjent, ha ansvar, utfordre andre og samtidig gi meg utfordringer som gjorde at jeg også utviklet meg ytterligere.

Månedene gikk og mars 2018 kom 25 aspiranter til oss. En god blanding av mennesker med og uten erfaring fra tidligere. Jeg og de fire andre aspirantveilederne, med aspirantleder i spissen, så for oss et spennende år. Og det ble virkelig et innholdsrikt og spennende år med mange varierte dager. I og med at jeg selv hadde stått i samme posisjon som aspirantene noen få måneder tidligere, var det lett for meg å kjenne meg igjen i situasjonen. At jeg skulle få muligheten til å veilede disse innenfor både teori og praksis, var utrolig givende på mange måter. Det å være aspirantveileder er absolutt en rolle jeg stortrivdes i, og som jeg forhåpentligvis får være igjen i fremtiden. Da aspirantene dro tilbake til KRUS mars i år, gikk jeg tilbake til å være fengselsbetjent på avdeling, som jeg også trives veldig godt med. Mange utenforstående lurer nok på hva det kreves for å være fengselsbetjent, og jeg har valgt ut de punktene jeg anser som de mest relevante: evne å sette grenser, utvise makt på en profesjonell og god måte, håndtere konflikter, se mennesket, være omgjengelig, og et ønske om å bidra overfor både innsatte og kolleger.

Det er mange roller man innehar som fengselsbetjent, og det som oppsummerer det aller mest er evne til å utvise både makt og omsorg i gitte situasjoner. Det er ikke til å skyve under teppet at hverdagen til fengselsbetjenter rundt om i landet er farget av dårlig økonomi, som går utover bemanningsressurser og innhold i soningen for de innsatte. Dette resulterer i at hverdagen vår er som den er, og fører med seg større arbeidsbyrde for hver enkelt av oss. Den økonomiske situasjonen i Kriminalomsorgen er ikke noe dette innlegget skal handle om, men samtidig er den verdt å nevne for å belyse realiteten. Denne realiteten er min og mine kollegers, og samtidig innsattes hverdag. Utfordrende, men samtidig spennende.

Den fengselsbetjenten jeg er i dag, er ikke den samme som jeg var da jeg begynte i Kriminalomsorgen. Det har gjennom hele denne perioden blitt stilt krav ut fra hvilken rolle jeg har stått i. Fra da jeg var vikar, til aspirant, til fengselsbetjent, til aspirantveileder. Ulike roller fører med seg ulike krav i form av ansvar, arbeidsoppgaver og kunnskap. Disse kravene er ikke nødvendigvis skremmende, da de gir meg noe. Jeg har etter hvert funnet min egen stil i rollen som fengselsbetjent, som er bygget opp av min egen personlighet, erfaring og kunnskap. Det er viktig å understreke at dette er et erfaringsbasert yrke, hvor man utvikler seg daglig. Jeg ble en gang ble fortalt «I denne jobben er man aldri for god til å være ferdig utlært», som jeg synes er et godt utsagn å ta med seg videre i dette yrket.

Jeg har gjennom dette sommerbrevet uttrykt meg flere ganger ved at tiden har gått fort, noe som er sant. Det ligger vel noe i ordtaket om at «Tiden flyr i godt lag». Dette er et yrke jeg stortrives i, sammen med mine kolleger i et veldig godt arbeidsmiljø. Dagene er varierte, utfordrende og spennende, samtidig som yrket har mange ulike arbeidsroller. Med dette ønsker jeg dere alle en riktig god sommer, og til de av dere som er nysgjerrige på yrket – så er det bare å ta kontakt med KRUS for ytterligere informasjon.

Kristoffer