Kristoffer

Kriminalomsorgens utdanningssenter, høyskoleutdanningen med nesten 50/50 teori og praksis.

Utdanningsforløpet starter med et teoretisk semester ved KRUS. I løpet av denne perioden på fem måneder er man innom alle de ulike emnene som inngår i utdanningen, man skal avlegge to eksamener og to fysiske godkjenningsprøver innenfor fysisk maktanvendelse. Alt dette pluss resterende av kunnskapen man har bygget opp skal danne et godt nok grunnlag til å møte hverdagen ute i fengselet. En hverdag som kommer allerede i juni og er måneden de aller fleste aspiranter ser frem til, nemlig starten på praksisperioden. Mange kan føle seg uforberedt til å møte denne utfordringen, for hvordan fungerer egentlig hverdagen på akkurat dette fengselet jeg skal være på i ett år? Denne overgangen mellom teori og praksis kan for mange føles ganske brå.

Overgangen starter med tre ukers opplæring på tilhørende fengsel, og munnes ut i ni uker med sommertjeneste. Er man bitte-litt tilpasningsdyktig, sugen på å lære, nysgjerrig og litt kritisk merker man ikke at overgangen er så skummel allikevel. I den posisjonen vi stod i i månedsskifte mai/juni, stod vi aldri alene. For det første er det mellom 11 og 17 andre aspiranter som skal til akkurat samme praksisfengsel, og da spiller det ikke så veldig stor rolle om man har erfaring fra tidligere eller ikke. Praksisfengselet er for de fleste en helt ny arbeidsplass. For min del merket jeg at min tidligere erfaring fra andre fengsler var betryggende, ved at jeg visste litt om hvordan et fengsel er, kontakten opp mot de innsatte og «dos and don’ts» som generelt gjeldende i hele kriminalomsorgen. Men det var også en helt ny plass med egne interne rutiner og gjøremål. Vi satt alle i samme båt, og av oss som hadde erfaring fra tidligere benyttet vi oss av dette ved å dele kunnskapen med våre medaspiranter. «Vi gjør hverandre gode» er en holdning vi alle har godt nytte av. For det andre er man aspirant og har en aspiranttittel som er beskyttende. Det er strenge krav som er satt til praksisfengslene for å gjøre praksisåret så innholdsrikt og kunnskapsdyrkende som mulig. Med dette kan vi spørre og grave om det vi lurer på uten å bli sett på som dumme, men derimot nysgjerrige, kritiske og motiverte til å lære. 

Jeg merker det stilles større krav til meg nå som aspirant, enn det gjorde tidligere som vikar. Ikke bare større krav til meg fra Kriminalomsorgen, men også fra de innsatte. Nye distinksjoner og en ny rolle bringer med et større ansvar til meg som fagutøver i yrket. Krav om at jeg skal kunne mer, være tryggere, initiativtakende og rådgivende i en helt annen grad. I starten synes jeg dette kunne høres litt skummelt ut, men jeg oppdaget raskt at dette er en rolle jeg trives godt i. Utfordringer gir lærdom og erfaring, og i dette yrket er erfaring alfa omega. 

Det er 11 godkjente praksisfengsler og man legger inn søknad på hvilke av fengslene man ønsker å ha praksisåret. I forbindelse med dette fikk vi tilsendt informasjonsvideoer eller powerpointer fra de ulike praksisfengselene. Vi la inn ønsker, ble tildelt praksisfengsel tilpasset best mulig ut fra ønskelisten, og forventingene til praksisåret begynner å blusse opp. Forventinger om alt mulig fra fengselet: ansatte, innsatte, hverdagen, rutiner, ansvar, læringsutbytte, oppgaver, til det kollegiale. Hittil vil jeg si at forventingene mine er tilfredsstilt i forhold til realiteten. Jeg skal tilbringe de neste 12 månedene ved et stort høysikkerhetsfengsel med godt over 150 innsatte fra ulike kriker og kroker i samfunnet. Nå har jeg for så vidt akkurat begynt å komme godt inn i rutinene, men jeg er optimistisk på at dette blir et flott år! Jeg har gode medaspiranter rundt meg, dyktige kollegaer, flinke veiledere og et fengsel det er mulig å utfolde seg på. Det blir spennende å se hva praksisåret kommer til å bringe. 

God sommer!