Vold og trusler mot tilsatte

I nordisk sammenheng, men nok også i europeisk, er etaten i en forskningsmessig særstilling ved at flere forskere over flere år har gjennomført en omfattende og kontinuerlig voldsforskning i fengslene og friomsorgen. Dette har ført til en betydelig kunnskapskapital både empirisk og teoretisk sett om problemet – en kunnskapskapital som også har blottlagt og bevisstgjort en rekke kjente, ukjente og skjulte sider ved voldsproblematikken i etaten. Disse er formidlet og diskutert i ulike fagmiljøer og på praksisfeltet. Forskningen har også avdekket nye forskningsbehov og innsatser som må følges opp. Ikke minst er forskningsprosessens helhetlige strategi av stor betydning for å kunne gi et mest mulig adekvat helhetsbilde av voldsproblematikken – et bilde som også på flere områder er i endring i tid og rom.

Rapporten er en samlet voldsanalyse av perioden 2004-2010 for fengslene (del 1) og friomsorgskontorene (del 2). Den er en tidsutvidelse av en rapport som vi tidlig i 2011 hadde gjort ferdig til trykking, og som opprinnelig omfattet voldsutviklingen i kriminalomsorgen i perioden 2004-2009. Siden voldsutviklingen i 2010 hadde vært så skarpt fokusert i mediene, besluttet vi sammen med Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) også å ta med 2010 i undersøkelsen. Dette var en helt riktig avgjørelse, selv om det innenfor de svært snevre tidsrammene ble et betydelig merarbeid for oss forskere: 2010-dataene måtte systematiseres og analyseres, og nesten hele den først utarbeidede rapporten måtte skrives om. I tillegg fikk vi i oppgave å analysere og kommentere et par av fengslene som hadde blitt presentert i mediene i 2009/2010 som særlig voldsbelastete. Denne studien presenteres i del 4 i rapporten, etter del 3 - som er analyse av mørketallsproblematikken. Del 5 er også ny: Her har vår forskerkollega Franck Orban, som er spesialist på terrorismeproblematikken, skrevet et eget kapittel om terrorisme og fengsel. Del 6 rommer våre avsluttende kommentarer, kritiske refleksjoner og noen forslag om det videre voldsforebyggende arbeidet i etaten.

Forskning kan deles inn i forskningsprosessen og forskningsformidlingsprosessen. Vi har i forskningsprosessen basert arbeidet på flere metodiske tilnærminger både innenfor kvantitativ og kvalitativ metodikk. I tillegg er det gjort bruk av interne dokumenter, journaler, rapporter, samtaler, intervjuer m.m. i forskningsprosessen. Vi har tidvis også gjennomført konkrete studier i enkelte fengsler hvor samtalene er foretatt individuelt eller gruppevis.

Registreringsarbeidet baseres på tilsattes selvrapportering og egen vurdering av hendelsen. Dette er i tråd med de fleste voldsstudier. Vi har også valgt et stort tilfang av supplerende forskningsmetoder for å få et best mulig bilde av voldsproblematikken (dette skal vi komme tilbake til i metodekapitlet). Slik må det være fordi man ved en mest mulig ønsket altomfattende objektiv studie i så fall måtte være permanent i fengslene for å studere hver enkelt saks konkrete forløp. Dette er det selvsagt umulig å gjennomføre i praksis, derfor har forskerne basert arbeidet på en mangesidig og variert metodikk som muliggjør en best mulig studie av voldsproblematikken i norsk kriminalomsorg. Det skal også nevnes at vi i en del sammenhenger har studert enkeltsaker svært grundig.

Det aktuelle selvrapporteringsskjemaet som sendes forskerne består av to skjemadeler:
Del 1 føres av den i den aktuelle kriminalomsorgsenheten som har registreringsansvar, mens del 2 fylles ut av den som har vært utsatt for volden.

Den registreringsansvarlige i de respektive enhetene har i oppgave å påse at skjemaet er i orden før det oversendes regionen. Regionskontorene rapporterer tertialt til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) og oversender samtlige skjemaer videre til Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS). Skjemaet er kategoriser og anonymisert etter et kodesystem. Fra regionen, eller den lokale enheten, sendes skjemaene til KRUS. Regionen/den lokale enheten tar kopier av skjemaene; disse oppbevares etter vanlige sikkerhetsprosedyrer. De innkomne skjemaene bearbeides av forskerenheten på KRUS.

Kriteriene for å registrere volden er strenge. Forholdet mellom hendelse og opplevelse kan være adekvat enten som ved å registrere den, eller omvendt, ved ikke å gjøre det. Dernest: Hendelsen kan objektiv sett ikke ha fylt kriteriene i voldsdefinisjonen, men den enkelte kan likevel ha opplevd hendelsen voldelig og dermed angitt den som voldelig.

Vi har i våre studier også gjennomført studier av mørketallsproblematikken. Mørketall som indikator er imidlertid svært problematisk, og enhver søken etter mørketall må derfor behandles med stor forsiktighet. For hva er egentlig mørketall, hvordan skal det behandles, og hvem definerer hva som hva? Ideelt sett oppfattes det som en størrelse som finnes og kan avdekkes på en entydig måte. Så lett er det ikke: Mørketall kan på den ene siden forstås som aktuelle hendelser som også subjektivt sett oppleves som voldelig, men som av diverse rutiner ikke er blitt registrert. Slik er det også for noen av hendelsene som ligger i mørke. Men det er også en rekke andre mulige forklaringer på mørketall. Vi har registrert at en del hendelser fordunkles og skjules av flere grunner og kan nevne følgende eksempler: Den enkelte kan ha valgt ikke å rapportere hendelsen av personlige grunner fordi man mener at fangen og tilsatte i ettertid har gjort opp seg imellom. Det kan også være snakk om en hendelse som objektivt sett kan betegnes voldelig, men som subjektivt sett ikke oppleves som det. Dette til tross for at personen erfarte den som ubehagelig og belastende. Dessuten kan personen ha unnlatt å rapportere hendelsen fordi han/hun ikke oppfattet den innenfor kravene om hva en voldelig hendelse er. Voldshendelsen kan dessuten skyldes en kompromitterende og unødig klossete væremåte fra tilsatte, slik at man av den grunn ikke innberettet den. Vi har også registrert eksempler på at enkelte hendelser ikke har vært innrapportert fordi man etter samtale med mellomleder ikke har funnet det nødvendig, men ikke-rapporteringen kan òg forklares ved at avdelingskulturen er at man må man tåle en viss type vold som en del av jobben. Noen synes også at det er tidkrevende å fylle ut skjemaer.

Det er med andre ord både objektive og subjektive kriterier på at enkelte hendelser burde ha vært registrert som voldshendelser, men ikke blitt det. Disse kan være kjent og registrert under andre rapportsystemer, men de kan også tilhøre en gruppe hendelser som slett ikke er tatt inn noe sted – altså hendelser som av ulike grunner forblir i tussmørket. I del 3 om mørketall skal vi komme tilbake til problemene. I denne introduksjonen rekker det foreløpig med en antydning om en metodisk og teoretisk kompleksitet som ikke må overses, men som det heller ikke må spekuleres i. Mørketall er altså ikke en entydig kategori og må behandles med stor forsiktighet.

• Lenke til CORA>