straff

Det første innlegget var ved Linda Gröning, professor ved det juridiske fakultetet ved Universitetet i Bergen. Hun snakket bl.a. om at straff og straffegjennomføring ikke må ses på som det samme. Med dette mente hun at klanderen for det den domfelte har gjort ligger i at man har blitt straffet med frihetsberøvelse. I selve straffegjennomføringen bør vi som et utgangspunkt derfor behandle gjerningspersoner med respekt og som likeverdige personer som skal vende tilbake til et liv i frihet. Straff blir sett på som et onde, men hvor «ond» kan straffen være før den er uakseptabel?

Etter innlegget til Gröning var det tid for en paneldebatt, der hver av deltagerne først fikk noen minutter til å presentere sitt syn på straffen og dens begrunnelse, før det ble åpnet for spørsmål mellom paneldeltagerne og fra publikum til panelet. Professor emeritus Thomas Mathiesen hevdet at man ser en dehumanisering av kriminalomsorgen, der rehabiliterings- og andre tiltak blir borte, og åpne fengsler legges ned. Resultatet er at straffen består av innesperring og ikke rehabilitering.

Reidar Espedal, leder ved Oslo friomsorgskontor, tok utgangspunkt i den delen av kriminalomsorgen han kjenner best: friomsorgen. Han var opptatt av at langt flere straffer kan (del)gjennomføres i samfunnet enn det som er tilfellet; Ikke alle som slippes ut fra anstalt er klare for samfunnet umiddelbart. Samtidig har flere tusen de siste årene gjennomført sin soning gjennom bruk av elektronisk kontroll (fotlenke), dvs. at friomsorgen etter hvert har fått god erfaring med slik soning.

Psykiater ved Ila fengsel, Randi Rosenqvist, fokuserte på forvaringsdømte, og særlig to ting: for det første i hvilken grad domstolene (ved tale om forlengelse av forvaring eller ikke) burde kunne kreve av den forvaringsdømte at vedkommende selv er med på å belyse hvorvidt en endring har funnet sted på det personlige plan. For det andre fokuserte Rosenqvist på at det er vanskelig å vurdere personlig progresjon uten at det samtidig foreligger en soningsprogresjon der den forvaringsdømte gjennom fremstillinger og permisjoner får tilgang til læringsarenaer.

Bjørn Andersen er sosiolog, og var med på å starte Blues Factory. Han har selv sonet ved flere fengsler, bl.a. Bastøy, der Blues Factory ble dannet. I debatten om straff som et onde, mente Andersen at han var blitt dømt til vel så mye dumskap som ondskap. Grunnlaget for denne påstanden lå i at han før varetektsfengsling og senere soning hadde både arbeid og inntekt, samtidig som han opplevde at kriminalomsorgen har mange formelle hindre som vanskeliggjorde kontakt med tidligere oppdragsgivere med tanke på å ha en inntektsmulighet i etterkant av soningen. Der mange innsatte har lav tilknytning til arbeidsmarkedet i forkant av soning, og dermed kan dra nytte av diverse tiltak med skole og arbeidsdriften, hadde Andersen høy utdanning og sikker inntekt. En utilsiktet konsekvens av soningen, vil i dette resonnementet fort kunne bli at man etter endt soning - der man kanskje skal i gang med å betale idømte erstatningsbeløp - er mindre i stand til å klare seg økonomisk enn før soningen startet.

I løpet av konferansen ble det også avholdt to runder med parallellsesjoner, der det for konferansedeltagerne var mulig å velge blant ulike tema, avhengig av interesser. Her skal ikke alt nevnes, men hovedtemaene var Straffegjennomføring, Unge, utdanning, arbeid og opplæring, Programmer i kriminalomsorgen og Helse og velferd.

Siste dag holdt Berit Johnsen, forskningssjef ved KRUS, et foredrag om et prosjekt med forvaringsstatistikk, som har pågått siden 2002. Her er det forvaringsdømte som er hovedfokus, og et delstudie handler om å aktualisere og drøfte noen dilemmaer som er identifisert når det gjelder forvaringsdømte, f.eks. forholdet mellom at tvilen skal komme tiltalte til gode og sikkerhet/alminnelig rettsoppfatning.

Konferansen ble avsluttet med et tema som mange har vært opptatte med de siste månedene: eksport av innsatte til Nederland. Professorene Kristel Beyens, Vrije Universiteit Brussel; Belgia og Miranda Boone, University of Groningen, Universiteit Utrecht; Nederland, har forsket på Tilburg fengsel i Nederland, der belgiske innsatte har sonet, på belgiske vilkår som en underavdeling til et fengsel i belgia nær grensen til Nederland og geografisk i nærheten av Tilburg. Som et sammenligningsgrunnlag hadde de valgt seg et annet fengsel i Nederland: Norgerhaven. Noe av det de fant ut, var at de to fengslene vanskelig kunne sammenlignes, ettersom det var snakk om to veldig ulike bygningsmasser, bl.a med tanke på eneceller vs. flerpersonsceller, eget bad på cella eller ikke, osv. Denne forskjellen i seg selv utgjorde en forskjell i hvordan de innsatte kunne eller måtte følges opp fra de tilsatte. De første belgiske innsatte kom til Tilburg i 2010. På det meste var det ca 650 innsatte der (fra belgiske fengsler), mens det per dd er ca 500, noe som skyldes at det arbeides med å avvikle ordningen.

Beyens og Boone ble naturlig nok spurt om deres forskning hadde frembragt noe av spesiell interesse for norske forhold med eksport av innsatte til Norgerhaven. Ett aspekt de trakk frem, var det språklige. I Belgia er ett av de offisielle språkene flamsk, som tilsvarer nederlandsk. Det var dermed en del innsatte som kunne kommunisere med de tilsatte på eget språk. Innsatte som ikke behersket flamsk, var gjennomgående mindre positive enn de de som gjorde det. Det var også slik at det var snakk om at man kun skulle ha innsatte som meldte seg frivillig til å sone i Nederland, men dette ble annerledes i praksis. Og ellers var det, kanskje som forventet, noe klaging på at den nederlandske maten var for dårlig/ikke god.

Et annet aspekt, var forholdet mellom de belgiske og nederlandske tilsatte. De hadde seg imellom det Beyens og Boone kalte en «respectful distance». På den ene siden kan det være at man kommer fra ulike arbeidskulturer, men på den andre siden så var det samtidig slik at nederlenderne og belgierne hadde ulike roller i fengselet, og derfor også ulik faglig bakgrunn. En av konklusjonene til Beyens og Boone, etter endt studie, var at Tilburg fengsel endte som verken nederlandsk eller belgisk. Når det gjaldt Norgerhaven spesielt, uttrykte Beyens og Boone at de innsatte som vil klare seg best der, gitt bl.a. bygningsmassens muligheter og begrensninger, er de som er i stand til å håndtere den graden av frihet som gis, samtidig som det er verdt å være oppmerksom på at denne friheten også kan gi muligheter for interne grupper til å utvikle seg.

Det er å håpe på at forskningsprosjekter kan komme i gang både når det gjelder noe tilsvarende det Boone og Beyens har gjort, men kanskje også når det kommer til å sammenligne resultater fra samarbeidet Norge-Nederland med Belgia-Nederland.

Klikk på tittelen for å bli lenket til konferansebidraget:

Hedda Gjertsen: "Velferdstiltak i fengsel. Ansattes erfaringer fra tre avdelinger for fanger med rusproblemer"
Kristian Mjåland: "Substitusjonsbehandling og rusøkonomi i fengsel"
Sigrid Stokstad: "Økt bruk av 'Program mot ruspåvirket kjøring'?"
Sturla Falck: "Narkotikaprogram med domsstolskontroll (ND)"
Terje Manger: "Innsette i norske fengsel:Utdanningsaktivitet, utdanningsmotiv og hinder for deltaking i utdanning"
Thomas Mathiesen: "Begrunnelser for straff"
Birgitte L. Storvik: "Bøtetjeneste. Et pilotprosjekt i Troms fylke"
Torfinn Langelid: "Utvikling av fengselsvesenet og fengselsundervisninga. Frå sjølvforsyningsmodell til importmodell."