Siw

Innsatt: Er du redd for å være her?
Betjent: Ja. Jeg er redd for de fuglene.
Innsatt: Hvilke da, fengselsfuglene eller de oppe på kanten av muren?
Betjent: De på kanten av muren.

Det er ikke rart måkene finner Ringerike fengsel som den ultimate hekkeplassen. Sola steiker mot frontruta og idylliske Tyrifjorden glimter til mellom trærne på passasjersiden idet jeg legger jorder, sauer og en lokalbutikk bak meg og tar av mot skiltingen til Ringerike fengsel. Jeg er klar for første dag av sommertjenesten. Uniformen sitter som den skal. Til og med distinksjonene på skuldrene sitter rette veien. Jeg kikker meg i speilet, tenker at dette fikser jeg og nikker bekreftende til meg selv. Noen hundre meter lenger ned i veien møter komforten veggen. En massiv mur skiller ett samfunn fra et annet. Gjennom disse veggene slipper ingen ukontrollert inn eller ut langs bakkeplan. Verken folk eller andre rovdyr. Måkene har skjønt det.

”9.0- 4 Delta, Alfa, Bravo, hæ? Hva da?” 
Sambandet opplevdes som en støyende stressfaktor på skulderen i begynnelsen. Heldigvis var vi tre som erfarte det samme, og som kunne gi hverandre et klapp på den andre skulderen når ting føltes uforståelig.

Vi er altså tre nyklekte aspiranter på avdeling D. Dette er en fellesskapsavdeling med 28 innsatte fordelt på to boenheter.  Å skulle bli kjent med, forholde seg til og skape en relasjon til en innsatt-gruppe av denne størrelsen, er noe annet enn på andre typer avdelinger. Gjennom fellesskap kjennes det noe mer realistisk å skulle jobbe opp imot et prinsipp om en grad av normalitet slik det oppleves på utsiden. Mine medaspiranter og jeg deler opplevelsen av å ha blitt svært godt mottatt av dyktige medarbeidere og imøtekommende innsatte på denne avdelingen.

I forkant av sommertjenesten hadde jeg gjort meg opp flere tanker om hvem jeg ville være som betjent og hvordan jeg ville ikle meg denne rollen. Teorien fra KRUS forteller i klartekst hvordan den profesjonelle betjenten bør være. En karakter gir en indikator på hva en sensor tenker at du har forstått. Det er nå du skal få vise om du har skjønt det, og du skal vurderes av noen langt mer kritiske sensorer. Enkelte med lang fartstid.

De innsatte har vært med på dette før. Sett betjenter med høye skuldre som forsøker å finne den rette balansegangen mellom personlig og privat. Betjenter som er seg bevisst grensesetting, og er blitt fortalt viktigheten av en tydelig rolleavklaring. Min opplevelse er at dette ikke er avdelingen hvor en står med armene i kors i et forsøk på å signalisere autoritet. Det holder lenge å være trygg på seg selv,  tydelig i beskjeder og respektere tidspunkter. Jeg har blitt kjent med karer som har fått tildelt dårlige kort og har tatt skjebnesvangre valg, men som har vært med på å avmystifisere mitt bilde av den «typiske» kriminelle.

Avdeling D er en skoleavdeling, for de som ønsker å benytte seg av skoletilbud. Det fokuseres på støtte og motivasjon til et konstruktivt opphold bak murene, og jeg lar meg imponere av progresjonen i straffegjennomføringen flere viser, hver eneste dag. Når det er sagt, tror jeg at hele følelsesregisteret har fått kjørt seg i løpet av disse ukene. Som ny og uerfaren følger også parabolen som tar inn alt av signaler med på kjøpet. Etter hvert som rutiner sitter i ryggmargen og erfaringer gjør en klokere blir det også enklere å tune inn og ut de rette frekvensene. Samtidig tror jeg det er viktig - selv når én er blitt godt vant - å la seg bevege, sjokkere og berøre.

Tid har fått en ny betydning. Tid er så verdifullt og altoppslukende når du ikke selv kan bestemme hva du vil fylle den med. Små bagateller blir fort store og derfor er den tiden jeg som betjent kan fylle med noe meningsfullt, verdifull tid. Det er store kontraster i det å kunne delta i ballspill, en god samtale eller et slag kortspill kontra det å skulle låse et menneske inn på cella for natten.  Det tar vel bare ”tid” å venne seg til.